Parallell Art Fair 2020

Noen tanker om det å delta på en kunstmesse i Kensington, London:

Hva tenkte jeg da jeg tok i mot invitasjonen fra Parallel Art Fair om å delta en helg på en messe?

  • Jeg liker ikke messer, det er masete og slitsomt. Det blir for dyrt og jeg kommer ikke til å selge noen bilder. Men – så tenkte jeg også at det kom til å bli en utfordring for meg til å være super-sosial, og at bildene ville bli sett av en eller annen interessert? Jeg tenkte også på muligheten av å se en og annen interessant kunstutstilling, og så ville jeg kunne treffe min kunstinteresserte venninne som bor i samme strøk.

Og hvilken erfaring sitter jeg med etterpå:

  • Jeg hadde med 3 akvareller, priset høyt, som hang under hverandre på en kortvegg. Det var det jeg ville! Og jeg har som regel uflaks og delte bod med en lokal kunstner med fargesterke bilder med plastbelegg som fikk det meste av oppmerksomheten. På tross av regn og storm i London akkurat denne helgen kom det horder av folk. Helt alminnelige mennesker som bodde i og omkring London. De kjøpte bilder, billige og små. (Og mye merkelig syntes jeg.)
  • Jeg hadde leid for liten veggplass. Det var utrolig trangt. Det var på en måte ikke plass til meg. Konklusjon: ta med salgbare, og ganske mange små bilder med lav pris. Slå til og lei hele boden alene. Da kan du innrede med salg av kort e. l. – Jeg betalte ca. 2 700 NOK for min lille kortvegg, hele boden kom på ca 11 000 NOK. Jo mer du gir jo mer får du. Kanskje det er hyggelig å dra på messe sammen med en god kollega for å dele på utgiftene?

Så hva ble det på meg?:

Jeg fikk kontakt med mange hyggelige billedkunstnere, og hadde mange fine samtaler om kunst og livet generelt. Stemningen var god. Hver dag var det levende musikere tilstede som spilte jazzmusikk. Det var en enkel restaurant der hvor du lett kunne komme i samtale med andre. Jeg fikk kommentarer på bildene mine. Og jeg fikk vite at messer ikke er så fæle som jeg trodde. Den hyggelige stemningen veier opp for mye. Etterpå eller samtidig fikk jeg tilbud om å stille ut andre steder, på gallerier og messer.

Jeg var i London ei uke og fikk med meg mye. Picassoutstillingen på Royal School of Art, og White Chapel Gallery´s utstilling: Radical Figures, med politisk kunst. Jeg var en ettermiddag i atelieret til Lucian Freud og drakk te med sønnen til venninna mi som bor der nå etc. etc. Både boligen til venninna mi og hotellet jeg bodde på noen dager, kunstmessen og atelieret jeg besøkte lå rett ved Holland Park som jeg hadde vært i før … Da jeg var 16 og var på skoletur bodde vi på ungdomsherberget i parken. Det var et deilig gjensyn! Glad jeg dro.

Akkurat ferdig hengt! Mine 3 malerier, rett til venstre for de svarte plastbildene.
Nesten ikke mulig å komme fram …
I Lucian Freuds (1922–2011) atelier ved Holland Park (foto Gry Iverslien)

hva skal jeg ha med, hva skal jeg ha med – til utstilling i november?

Det er vanskelig å se sine egne bilder. Og det er ikke alltid hjelp i å få nærheten.

Søndagen fikk jeg ånden over meg og plukket ut og bestemte: det blir disse, disse (og noen fler), men ikke i rammer … Det blir passepartout, og helst i Elise´s kvalitet. Elise driver rammeverksted i Thereses gate, og er min absolutte favoritt nå. Hvite lekre passepartout. Noen med bak-papp. Noen med ramme? Men det blir ikke i disse rammene:

bilde

Kari Kolltveit og jeg stiller med akvarell-kroki i Galleri Dalype på Sagene fra 7. november til 15. november 2015.

Gleder meg! Kroki er morsomt … akvarell-kroki er enda morsommere!